Mount Everest

Historien

Mount Everest fikk det mer europeisk klingende navnet etter George Everest som hadde som oppgave å kartlegge store deler av India og Himalaya for nærmere 200 år siden. Himalaya er fjellkjeden som strekker seg over tusenvis av kilometer og gjennom flere land, deriblant Kina, Tibet og Nepal. Som det høyeste fjellet å bestige, har Mount Everest oppnådd en sagnomsust rolle i klatremiljøene verden over, og bare noen få personer kan med hånden på hjertet si at de har klart å nå toppen. Mange døde i forsøket.

Men det var ikke før de britiske kolonistene tok over store deler av denne asiatiske regionen, at fokuset ble satt på fjellkjeden og de mange vanvittige fjelltoppene som strekker seg mange kilometer opp i været. Likevel var fjellet både navngitt lokalt og vidt kjent. Lang tilbake i tid kalte de lokale menneskene opp fjellet etter hellige symboler og guder. Det var navn som Sagarmatha og Chomolungma.

Over 100 års klatrehistorie

I 1913 gjorde kaptein John Noel det første forsøket på å kartlegge adkomstmuligheter til fjellet fra Tibet. Når dette ikke lykkes skyldtes det dels at utlendinger ikke hadde lov til å reise fritt i Tibet og dels at man hadde alt for mangelfulle kart. Noel kom aldri nærmere enn at han fikk se toppen av fjellet skjult i en tåkesky, over 10 mil fra fjellet.

I 1921 ble adkomster kartlagt på en ekspedisjon ledet av briten Charles Howard-Bury (les mer om historien til bestigningen av Everest her). Sammen med han var George Mallory, den verdenskjente eksentriske og unge britiske klatreren. Han ble regnet for en av tidenes aller beste klatrere. Han skulle senere prøve seg på nytt, et forsøk som endte uten faste bevis.

For en teori var lenge at de besteg Mount Everest bare noen år etter det første forsøket, i 1924. Det var tilslutt George Mallory og Andrew Irvine som skulle gå opp den siste delen av fjellet. De to ble sett av andre klatrere lengre ned, høyt oppe på ”Nordryggen”, helt mot toppen ved det som kalles ”The second step”. Problemet var at de aldri ble sett i live igjen.

Erfarne klatrere i dag mener at de to ikke var i stand til med datidens utstyr og klatreferdigheter, å komme over den siste vanskelige passasjen før toppen. Muligheten for at de to kom helt opp, kan likevel ikke helt utelukkes.

I 1930-årene ble det gjort en rekke forsøk på å bestige Mount Everest uten at noen lykkes. Mange mistet livet i forsøk på å nå toppen. Vær og vind forholdene kunne bli umenneskelige der oppe, og mange på teknologi og utstyr gjorde det så å si umulig å komme helt opp.

I 1950 brøt det ut krig mellom Kina og nabolandet Tibet og dermed ble lagt ned forbud om å klatre Mount Everest fra nordsiden. Etter et troneskifte i Nepal ble imidlertid sørsiden åpnet for klatring. Dette førte til en intens aktivitet for å bli den første som besteg fjellet, i et amerikansk-britisk-nepalsk samarbeid.

En ekspedisjon i 1951 ledet av dansken Klaus Becker-Larsen, måtte etter hvert gi opp forsøket på å nå toppen. En sveitsisk-nepalsk ekspedisjon i 1952 gikk opp den såkalte Geneve-kammen og brakte med seg oksygenflasker. Med skjerpa Tenzig Nogay nådde de 8595 meter før også de måtte gi opp. Også denne ekspedisjonen krevde flere menneskeliv.

I 1953 (29.mai), lykkes endelig Tenzig Nogay og Edmund Hillary å nå toppen, som de første på Mount Everest. Dette ble ansett som en helt utrolig bragd, noe de fikk oppleve i sin samtid. Likevel kan man ikke glemme alle som hjelper til på en slik ekspedisjon, både sherpaer og andre bærere i hundretalls for at to personer skulle nå toppen.

Fjellet

Mount Everest regnes som verdens høyeste fjelltopp og er en del av fjellkjeden Himalaya. Her ruver det øverst av over hundre fjelltopper som alle er over 7200 meter og enda dertil mange som ville vært enorme i norsk målestokk. Fjellet ligger på grensen mellom Folkerepublikken Kina, Tibet og Nepal. Grensen går faktisk over toppen av fjellet. Dette har til tider skapt konflikter rundt opphavsretten til verdens høyeste fjelltopp.

Britisk påvirkning

Det var i forbindelse med den store britiske landmålingen i 1856 at det ble fastslått at fjellet var jordens høyeste regnet fra havnivået. Fjellet regnes å være 8848 meter når man regner med is og snø på toppen. Det vil si at høyden kan variere noe fra måling til måling. Uten snødekke regnes fjellet for å være 8844 meter, mens med 8850 meter. En vulkan på Hawaii, er imidlertid verdens høyeste fjell, hvis man ser bort fra at mesteparten av fjellet ligger under vann. Dette fjellet kalt Manua Kea, ”den hvite fjelltoppen”, er 10100 meter høyt. Fjellet strekker seg faktisk over 4000 meter over havnivået og man kan stå på ski der.

Geologisk kjempe

Toppen av Mount Everest består av metamorfe kalksteinsbrudd fra karbon–perm-tiden omgitt av sedimentære bergarter fra perm, trias og juratiden. Fjellkjeden ble dannet i samme periode som Alpene i Europa, noe som gjør Mount Everest til mer enn 60 millioner år gammel. Fjellet ble dannet da den tektoniske platen som India ligger på kolliderte med den asiatiske tektoniske platen. Dette er en prosess som har vart helt frem til våre dager. På grunn av at denne kollisjonen ikke er helt avsluttet blir Mount Everest noen centimeter høyere for hvert år selv den dag i dag. I den såkalte Everestformasjonen finner man fossile trilobitter og andre sjødyr som viser at fjellet en gang har vært en del av havbunnen.

Klimaet og livet

Det er svært kaldt på Mount Everest i store deler av året, og selv midt på sommeren kan man ikke regne med mer enn -2 grader Celcius på det varmeste. På vinteren kan temperaturen komme ned i -60 grader Celcius, noe som i den høyden ikke er levelig for mennesker. Juni i år starter med mellom -20 og -30 grader Celcius.

Det er naturligvis lite dyreliv her, spesielt over 4-5000 meter. Over dette lever kun små insekter og edderkopper, mens mose er funnet så høyt oppe som 6480 meter.

Mange viktige steder og navn

Stillhetens dal blir betegnet som en enorm dal med enorme bergvegger. Bresprekkene er enorme, som man må klatre opp.

Khumbu isfall er en gigantisk labyrint av is hvor isen vris og dreies av enorme krefter. Hvert år må en ny vei oppover stakes ut.
Lhotseveggen er en loddrett vegg bestående av blåis og berg. Der går man fra leir 2 til 3 på 7470 meter, og gjør seg klar for dødssonen.

Hillary Step er en loddrett isvegg på 20 meter rett under fjelltoppen. I oksygenfattig luft og frysende kulde, vil selv den minste anstrengelse koste mange krefter.

Når man toppen, vil man føle seg som kongen på haugen og kunne se utover en stor del av Himalaya om været er fint.

Været

Mount Everest, verdens høyeste fjelltopp ruver over 8850 meter. Med et umenneskelig klima, er det lite som tillater mennesker å komme seg opp dit. Med annen temperatur og spesielt trykk vil det være enormt tøft for kroppen å befinne seg der i så lite som en time.

Når en skal bestige Mount Everest må man passere flere klimasoner, men når man snakker om været på Mount Everest tenker man først og fremst på været på toppen av fjellet. Temperaturen kan falle med om lag en varmegrad for hver 100 meter man stiger opp mot toppen.

Dermed kan det bli store temperaturforskjeller mellom foten og toppen av Mount Everest. Temperaturen på fjelltoppen i vinterhalvåret er vanligvis under -30° C, men det skal ikke mye til før temperaturen kan synke til -60° celsius. På sommeren er gjennomsnittstemperaturen -2° C, men den kan fort synke til -20° C. Det typiske er overskyet vær. Det er sjelden mer enn 5 til 6 soldager i måneden. Derfor er den beste tiden å bestige fjellet på sommeren. Men det skaper også farlige situasjoner. For temperaturforandringer vrir og bender på is, som til slutt kan falle ned og ta livet av fjellklatrere. Snøskred er ikke uvanlig.

Nedbørmengden er om lag 650 mm i året, noe som ikke er spesielt mye. Det meste av nedbøren kommer i sommerhalvåret i form av snø.

Lite som overlever der oppe

På toppen er det ikke mye dyreliv å snakke om, men en av de minste av artene i familien av hoppeedderkopper er funnet høyt oppe. De kan greie seg under ekstreme værforhold. Arten er funnet over 6500 meter oppe. Det er heller ikke mye plantelivet når man nærmer seg toppen. For det meste består vegetasjonen stort sett av mose og lav som er funnet så høyt som 6400 meter.

Mount Everest regnes for å ha noe av verdens tøffeste vær selv om været på K2, verdens nest høyeste fjell, regnes for å være et hakk verre. Så vel vinter som sommer skifter været meget raskt. Det kan gå få minutter fra rolig solskinn til hylende storm med regn eller snø avhengig av temperatur. De raske værskiftene fører til stor fare for snøras. I 2014 ble 16 nepalske fjellvandrerne drept av et enkelt snøras.

Mer enn 200 personer har omkommet i klatreulykker på Mount Everest, men snøskredet i april 2014 er den største enkeltulykken på fjellet til nå.

Livsfarlige forhold for mennesker

Å bestige Mount Everest vil utsette kroppen for ekstrem belastning. Det atmosfæriske trykket er bare 40% av det normale ved havnivå, og oksygennivået er derfor tilsvarende lavt. Selv om enkelte har besteget toppen uten oksygen tilførsel, er de fleste avhengig av å bringe med seg oksygen i tanker de bærer på ryggen. Det er en ekstra belastning. Når de ideelle gasslovene endres, endres også grunnlaget for liv.

Her oppe kaller man det for ”Dødsonen”, alt som er høyere enn 8000 meter. På Mount Everest vil det si de siste 850 høydemetrene. Dødsonen strekker seg over to kilometer distanse fra den magiske grensen passeres og til toppen. I denne høyden kan de fleste mennesker bare overleve noen timer, selv med hjelp av oksygen i flasker.

Bestigninger

Det er ingen tvil om at Mount Everest er en av de mest kjente og populære toppturene for fjellklatrere som ønsker å foreta noe kun noen svært få mennesker har klart før dem. I historiens løp har mange mistet livet, som føle av utløste skred eller de ekstreme klimatiske forholdene åtte kilometer over havnivået. Selv om få vesen kan overleve der, kan man trygt si at fjellet lever sitt eget liv. Derfor må stadig sherpaer og erfarne fjellfolk finne nye veier opp til det øverste taket i verden. For isblokker kan falle ned, skred endre traseene og vind rive med seg hele leire. Forholdene på Mount Everest er ugjestmilde.

Likevel er det noen mennesker som ikke godtar hindringene som dette magiske og høyreiste fjellet byr på, og opp gjennom tiden er det foretatt noen helt utrolige bestigninger. Det går på antall møter med toppen, eldste og yngste fjellklatrer, personer som har nådd toppen flere ganger på kort tid og ikke minst noen helt unike mennesker som har nådd toppen med funksjonshemninger.

Besteget Mount Everest flest ganger

Kami Rita Sherpa ble fostret opp med fjellklatrere rundt seg, men som sherpa gjør man ikke dette kun for moro skyld. Faren var en av de første som guidet vestlige fjellklatrere oppover, og Kami klarte i mai 2018 å bli den første personen som nådde toppen 22 ganger. Mange klarte 21 ganger, men Kami Rita troner nå alene.

Uten oksygentilførsel

Det er likevel utrolig å tenke på at noen har besteget fjellet uten oksygenflasker tilgjengelig. En annen sherpa, Ang Rita, har besteget fjellet 10 ganger uten oksygenflasker. Dette er også forsøkt i raskeste bestigninger, slik som Aman Kumar Sinha fra India som klatret opp på 20 timer 24 minutter i 2008. Raskeste bestigning fra Nordøstryggen er på 16 timer 45 minutter, foretatt av Hans Kammerlander fra Italia.

Første toppklatere og noen aldersrekorder

De første som offisielt besteg Mount Everest var Edmund Hillary og sherpaen Tenzing Norgay i 1953. Det førte Norgay inn på listen over eldste klatrere med sine 39 år. Men det kommer i bakleksa når vi nevner Yuichiro Miura fra Japan, som i 2013 besteg fjellet i en alder av 80 år og 224 dager. Kvinnen Tamae Watanabe besteg fjellet to ganger i en alder av 63 år og 177 dager, deretter ti år senere, 73 år og 180 dager gammel.

Derimot har det nesten vært en konkurranse å nå toppen i den andre enden av aldersskalaen. Inntil det ble satt inn lover for aldersgrenser for slike ekspedisjoner, ble 13 år gamle Jordan Romero den yngste personen å nå toppen. Malavath Purna var også 13 år gammel da hun klatret opp i 2003.

Funksjonshemninger

Men også fjellklatrere med funksjonshemninger har nådd toppen av verdens høyeste fjell. Mark Inglis er en mann uten føtter, og han klarte bragden i 2006. Men også blinde, folk med diabetes, mennesker med amputerte armer også videre har nådd toppen.

Disse menneskene er utrolige eksemplar av menneskearten og forbilder for tusenvis av mennesker. Ikke bare fordi de er heltemodige, men også fordi de viser et eksempel om at vi mennesker kan få til det vi setter oss fore. Ting som anses som umulige eller bortimot håpløst, kan likevel løses av mennesker som aldri gir seg, står på og kjemper til toppen er nådd.

Klatreruter

Mount Everest er det ikoniske fjellet alle fjellklatrere drømmer om å bestige. Noen har klart det, men mange har dødd i forsøket på å nå toppen. For å bestige fjellet har det blitt satt opp mange ruter opp gjennom over 100 år med klatrehistorie. Men likevel er det noen få som i dag står igjen som de viktigste og mest kjente klatrerutene for erfarne fjellvandrere. Her skal vi se på to av dem.

Sørøstryggen og Nordryggen

Mount Everest har blitt forsøkt besteget langs mange ruter. Femten ruter inkludert variasjoner var registrert i 1996. De går fra alle kanter av fjellet, men det er noen ruter som er mer vanlige enn andre. Den første vellykkede bestigningen i 1953 gikk via Stillhetens dal og Lhotse-veggen og videre til Sørøstryggen. Ruten som ble brukt ved den første bestigningen, har siden blitt den mest brukte ruten.

Det er selvfølgelig stor konkurranse om fjellklatrerne og oppmerksomheten fjellet gir, og siden Mount Everest er omringet av forskjellige land, vil alle ha sin del av kaka. ”Nordryggen” bestiges vanligvis via Rongbukbreen, og derfra opp enten en av fjellsidene eller langs Nordøst- eller Vestryggen. Den første bestigning via ”Nordryggen” skjedde i 1960 av en kinesisk ekspedisjon.

Det er to permanente leirer ved Everests fot, de så kalte Everest Base Campene. Disse er utgangspunkt for bestigninger av fjellet. Leirene består av rekker med telt hvor klatrere kan tilbringe noen dager for å venne seg til den tynne luften og redusere risikoen for høydesyke. Forsyninger bæres inn til leirene av sherpaer eller andre bærere, til dels ved hjelp av dyr.

Det er to klatreruter som skiller seg ut. Det er disse to over 95% av klatrerne velger. Den ene er ruta opp Sørøstrygg fra Nepal, den andre er via Nordryggen fra Tibet. Denne ruta er kjent som Mallory-ruten, fordi det var her Mallory og Irwine muligens klatret opp i 1924.

Sørøstrygg-ruta

Sørøst ruta er en rygg som starter i Nepal, og da må man passere både Stillhetens Dal og Lhotse-veggen. Det var her Edmund Hillary besteg det som senere ble kalt Hillary Steps, en tyve meter høy isvegg på 8600 meters høyde. På denne ruten kan man få med seg en fantastisk vandring fra base camp til khumbu, ha muligheten til å bli reddet med helikopter og vanligvis oppleve litt mindre vind og varmere temperaturer. Men man må passe seg for Khumbu isfallene, farlige overheng og dessuten er denne ruten så befolket i disse dager, at man faktisk kan oppleve å må stå å vente på at andre klatrere skal opp eller ned. Likevel er det mange som regner denne for litt enklere enn den andre.

Nordøstrygg-ruta

Nordøst ruten starter i Tibet, og er den andre ruten som er vanlig å ta. Man skal huske på at grunnene til at disse to rutene brukes mest, er fordi de anses som tryggest. Tar man denne ruten kan man faktisk kjøre bil opp til base camp, og det er enklere å komme seg opp til de neste leirene. Men jo lenger opp jo mer ugjestmildt og farlig blir det. Man kan ikke bli reddet med helikopter på denne ruten, noe som gjør klatreruten enda farligere.

Det er ingen enkel oppgave å bestige Mount Everest uansett hvilken klatrerute man velger.

Egen blogg?

Skal du til Mount Everest? Har du lyst til å blogge om dette? Ta kontakt og fortell litt om deg selv og turen, så setter vi opp en blogg på denne siden, 100% gratis. Bloggen din vil da finnes på mounteverest.no/ditt-navn/.